Innlegg holdt ved avslutningen av Skjervheim –seminaret «Utopiar og dømekraft» 18. oktober 2016, Stalheim hotel. Inspirert av Hans Skervheim «Tilskodar og Deltakar»
La meg være en tilskuer
La meg være den som blir definert som en negasjon, ved å være den som ikke har vokst opp med Landsgymnas, nynorsk og lokal stolthet.
La meg være en representant for en by som ligger så nært hovedstaden at avstanden ikke gir grunnlag for klar og annerledes identitetsutforming.
Men, la meg gå ut av tilskuer rollen, være en deltager – og kanskje en aktør
Jeg vokste opp i Larvik by, flyttet ut etter videregående skole for utdanning og arbeid, flyttet tilbake igjen når barna skulle starte på skolen.
Larvik har mistet sine intellektuelle 18-åringer siden Universitetet ble bygd i 1813. Vi har ikke en høyere utdanningsinstitusjon i dag, og når byen har hatt valg mellom allmennutdanning og yrkesfag så har den konsekvent sagt ja til yrkesfaglig utdanningsinstitusjoner. Men, industribyen ble avviklet på 90-tallet. Blant våre beboere er det betydelig færre som har høyere utdanning enn ellers i landet. Arbeiderholdninger preger folket i byen i forlengelsen av 350 år med grevskap, privilegerte borgere og Treschow Fritzøe i 7 generasjoner.
Som tilskuer her i dag ser jeg paralleller til de utopier og drømmer som ledet til Landsgymnaset – og de drømmer og utopier som utvikler seg i Larvik by. Jeg ser også nødvendigheten av utvikling av kraftfulle utopier når klimakrisens dystopiske hverdag kommer stadig nærmere. Og vi må forholde oss til det på en radikal ny måte.
Hans Skjervheim...
...har preget mitt liv som ansvarlig kunnskapsbærer. Med hans setninger har jeg alltid spurt meg om hvordan mitt tilskuerperspektiv kan bidra til samfunnsendring ved å kommunisere med deltagerne. Hvordan kan jeg være en ansvarlig aktør?
La meg fortelle en historie tuftet på min adoptering av Skjervheims sentrale begreper, om hvordan jeg som aktør og deltager bidro til utviklingen av en visjon for byen vår. Den illustrerer en annen form for visjon, ikke en utopi skrevet av andre men skapt av deltagerne, og den illustrerer dannelsesprosesser i et lokalsamfunn uten læremesteren i klasserommet.
Historien
Jeg fikk høre av en konsulentkollega på en samling i Mexico januar 2015 at Carl O. Scharmer hadde gjennomført den første MOOC (Massive Online Open Courses) med Teori U anvendt på samfunnsutvikling, med basis i hans siste bok «Leading from the Emerging Future: From Ego-System to Eco-System Economies, 2013). Dette ble levert fra MIT i Boston. Jeg hørte at det var laget lokale grupper (Huber) som fulgte MOOC-en for å fremme læring og samtidig handle lokalt. Jeg tenkte dette var den perfekte måten å vise befolkningen i Larvik hvordan MOOC-en kan gjøres på sitt beste, slik vi drømte om da vi fremmet etableringen av Global Learning Larvik. Gjennom Facebook-siden til Torsdsagstanken inviterte jeg til deltagelse når MOOC nummer to ble lansert august 2015. 15 personer ble med og vi laget en visjon for Larvikssamfunnet som ble publisert i lokalavisen første lørdag etter nyttår. I kjølvannet av dette opplevet vi hvordan deltakerne konkretiserte noen av drømmene ved å lage et gründermiljø i tilknytning til Global Learning Larvik. Se omtale her. Dette viser hvordan ny teknologi med lokalt engasjement både kan øke kunnskap og fremme lokale initiativ. Kan slike prosesser være vår tids svar på hvordan elever kan gå fra det å være tilskuer til deltager? Kan det være et kunnskaps- og kompetanseløft som samfunn på utsiden av senter med akademiske institusjoner kan bruke for å løfte seg selv?
Hva lærer vi av denne historien?
Ny teknologi gjør at man ikke behøver å institusjonaliseres i en storby for å få intellektuell kunnskap. Man kan fortsette å bo, man kan velge å bo, i Voss, Larvik eller Oslo. Bondestudentar og Larviksbeboere kan utdannes og dannes uten at lokalsamfunn blir utsatt for hjerneflukt.
Fri tilgang til kunnskap, nedbygging av kapitalstyrte og akademiske kunnskapsmonopol og rigide strukturer for utdanning, er veien å gå for demokratisering av kunnskapsbaserte dannelsesprosesser.
Våre største utfordringer er i dag folkevandringer og den globale økologiske situasjon – og jeg kjenner ikke til at arkiverte visjoner gir oss svar på dette. Deltagelse i dannelsen av utopier er det som gir kraft til felles handling. Kraften i den enkeltes skapende utvikling, slik det bl.a. er beskrevet i ønskene i læreplanene for skolene, er etter min oppfatning viktige kvaliteter for utopienes mulighet for å forandre samfunn.
Takk for at dere lyttet på meg, og at anledningen bød seg til å stige ut av tilskuerposisjonen.