Hva er de største utfordringene verden har i dag?
I mitt hode er det to temaer som topper listen: Klimakrise og folkeforflytninger.
Den globale klimakrisen vil kreve både nye beslutningsprosesser og endring av folks forbrukeratferd på tvers av hele verdenssamfunnet. En av de største utfordringene i denne sammenhengen er hvordan vi får til dette, samtidig som vi ivaretar og forbedrer vår demokratiske praksis. Jeg er redd for at autoritære beslutninger eller naturens egne lover vil ta styringen hvis vi ikke samarbeider bedre for å løse denne utfordringen.
Folkeforflytninger skapes både av den globale klimakrisen samt politisk vanstyre. Mennesker som tvinges på flukt møter mennesker i andre samfunn som rask blir utsatt for omstilling. Dagens Europa settes på prøve i konflikten mellom humanisme og beskyttelse av egen region og rikdom.
Hvordan kan jeg best bidra til at vi møter disse utfordringene?
Da jeg valgte å bli psykolog lå det et ønske om å bli bedre i stand til å samtale med folk som mentalt var på et helt annet sted enn meg selv.
Et ønske å være en hånd å holde i, en utstrakt hånd som byr på hjelp. Som konsulent her mitt gjennomgående engasjement vært å skape forutsetninger for at mennesker kan kommunisere med hverandre på tross av ulike utgangspunkt. Dette har ført til et fokus på hvordan mennesker med ulik personligheter samhandler, hvordan få team til å fungere og hvordan bidra til at mennesker på tvers av kulturer samtaler med hverandre på en fruktbar måte.
De store utfordringene vi har i dag kan ikke løses på innsiden av nasjonalpolitiske beslutningsprosesser. Derfor er det viktig at vi fremstår med en dannelse i vår kommunikasjon som både fremmer personlig vekst og gode demokratiske prosesser. Dette er en sosial dannelsesprosess der respekt for forskjellighet og anerkjennelse av den andre blir en del av en ønsket verdighetskultur.
I Skandinavisk sammenheng har vi hatt en norm hvor det er viktig å respektere mindretallet, de som tapte avstemningen. Vi har også en lang kultur i å ta vare på de svake i samfunnet, og kompensere for skjevheter fra naturen eller historiens side. En av mine fagkolleger i Sverige uttalte det slik at vi har hatt en norm om at «hvis man er sterk, så bør man være snill». Dette har unektelig vært med på å skape et samfunn der man behandler hverandre med respekt og velvilje. Dette har ført til et unikt samfunn preget av tillit i mange retninger. Det er med et slikt skandinavisk utgangspunkt vi må spørre hvordan vi kan bidra i en verden preget av økologisk krise og migrasjonsstrømmer.
I psykiatrien etablerte man asyl for å skjerme den avvikende fra normale menneskers naturlige aggresjon i møte med galskapen. Asylretten for de som utsettes for trusler er en av de rettigheten som settes på prøve i dagens flyktningestrøm i Europa. Samtidig ser vi en økende polarisering mellom grupper som vil beskytte det man har i motsetning til de som med godhet ønsker å slippe folk inn og bidra til hjelp. Møtet med de Andre – de som har andre verdier og tenker grunnleggende veldig forskjellig fra oss – er en av de personlige og sosiale utfordringene i denne konflikten.
Min ambisjon er å bidra til at disse møtene fungerer bedre.
Jeg mener at min kompetanse og erfaring er relevant her og vil by på den gjennom konsultasjon, foredrag, blogg og den nye boken som jeg skriver med tittelen «Jeg og de Andre».
Jeg tenker at vi må møte denne utfordringen. Ikke bare ved å bli bedre til å kommunisere, men også ved å løfte våre idealer til inspirasjon, økt innsatsvilje og tydelig retning.
Vi har derfor en kollektiv dannelsesutfordring.
Normalt har man sett på en dannelsesprosess som en forfinet estetisk søken eller idealisert personlig utvikling. Den dannelsesutfordring vi i dag står overfor handler i mye større grad om å la menneskets sentrale spørsmål få en sentral plass: Hvem er jeg? Hvem er du og hvordan lære jeg deg å kjenne? Hvordan skal vi samhandle? Hvordan skal vi organisere fordeling av ressurser? Hvordan skal vi prioritere fellesskapets utfordringer?
Tidligere har dette vært spørsmål og svar som har blitt forvaltet av familien, nærmiljøet, kirken og det sivile samfunnet. Videre har skolen, og spesielt de humanistiske fag innenfor universitetene, hatt et sterkt bidrag her.
Det er min overbevisning i dag at trening og utvikling i en arbeidslivskontekst sannsynligvis vil være den viktigste arena for å bygge normer og kompetanse i forhold til dagens dannelsesutfordring.
Min praksis som konsulent kobler dannelse og samhandling: Jeg ønsker å bidra til at virksomheter, uansett geografisk tilhørighet og organisasjonsform, kan fremme individuell og kollektiv dannelse knyttet til samhandling på tvers av forskjeller.
Når dette skjer øker troen på at vi sammen kan bevege samfunnet i riktig retning – både med små og store grep.
Håndtering av forskjellighet? Det er viktigere enn noen gang.